Bjørn Spydevold
Hannestadgutten Bjørn Spydevold regnes som en av FFKs aller største spillere gjennom tidende. Spydevold var som 10-åring med på å danne Arbeidernes Idrettsforbund-klubben IL Sparta, og var med på å vinne AIF-mesterskapet i 1938. Han fikk også med seg to AIF-landskamper. I 1939 spilte FFK og Sparta en såkalt forlikskamp på Stadion. FFK vant 4-2. Dette var første gang Fredrikstadpublikummet stiftet bekjentskap med stortalentet Bjørn Spydevold.
Senere samme år flyttet Spydevold til Fredrikstad og meldte overgang til FFK og 2. august spilte han sin første kamp for sin nye klubb da FFK slo Selbak 5-1. Sitt første mål for FFK scoret han da han avgjorde 4. runde-kampen mot Kristiansund. Senere røyk FFK ut av cupen etter at Sarpsborg snudde 0-3 til 4-3 i semifinalen på Sarpsborg Stadion. Året etter var det derimot tid for revansj, og semifinalen mot SFK i Sarpsborg ble Bjørn Spydevolds store gjennombrudd. Knut Brynildsen scoret kampens eneste mål, og rapportene meldte om Spydevold at hans skudd var uforvarende og hardt, taklingene var rene, hurtigheten var prima. I finalen vant FFK 3-0 over Skeid. Norge var nå under tysk okkupasjon, og finalen ble aldri offisielt godkjent av NFF. NM-tittelen regnes uansett med i klubbens historikk. Okkupasjonen frarøvet Spydevold gode år som spiller, men i 1945 var han med igjen for fullt. Dette året debuterte han på landslaget i den første etterkrigskampen, mot Danmark i København.
Mellom rundene skulle det spilles frigjørings-landskamp mot Danmark på Idrætsparken i København, og FFK fikk med seks spillere, Gunnar Andreassen, Reidar Olsen, Thorleif Larsen, Kjell Moe, Knut Brynildsen og Bjørn Spydevold. Av disse var Brynildsen den eneste som hadde spilt landskamper tidligere. Danskene, som hadde spilt fotball under hele okkupasjonstiden var de beste, og vant 4—2. Kjell Moe og Bjørn Spydevold sto for de norske scoringene.
Spydevold var også en viktig brikke på klubblaget, som spilte cupfinaler mot Lyn både i 1945 og -46. I omkampen mot Lyn på Sarpsborg Stadion ble Spydevold utvist etter å ha slått etter Lyns Marlow Bråthen. Etter 1947-sesongen ønsket Spydevold å trappe ned, og gikk over til naboklubben Greåker. Spydevold takket FFK og skrev at klubben hadde gitt ham minner han aldri kom til å glemme. Fra klubbhold ønsket man spilleren lykke til i sin nye klubb, men først måtte alle forpliktelser gjøres opp. Før vi tilbakesender Norges Fotballforbunds forespørsel om dine forpliktelser like overfor vår klubb er i orden, tør vi be deg tilbakelevere den overalls samt veske som du har og som tilhører Fredrikstad Fotballklubb.
Allerede året etter bragte lysten på toppspill ham tilbake til FFK. Med Spydevold som en av de sentrale spillerne ble klubben seriemester 1949, -51, -52, og -54, og vant i tillegg et nytt cupmesterskap i 1950. I 1949 kom Spydevold tilbake også på landslaget, der han spilte mest back eller defensiv half i årene som fulgte. Han fikk Gullklokka etter Norges 2-2-kamp borte mot Irland i november 1950. Da Norge slo Danmark 2-0 i 1951 spilte han en av sine aller beste kamper, og avisa Sportsmanden mente hans prestasjon befant seg på nivå med det beste vinghalf-spill noen nordmann hadde prestert.
På den annen side var Spydevold også en kontroversiell spiller på denne tiden, siden han kunne være i overkant hard i taklingene. Blant annet ble han utvist i den andre av finalekampene i 1945. Det er kun fem spillere som har opplevd å få rødt kort i cupfinalen – FFKs Thorleif Larsen (1940) er en av de fire andre. Spydevold ble regelmessig pepet ut i Oslo når han opptrådte som FFK-spiller, men var til gjengjeld populær når han spilte for landslaget. Det sier noe om hans allsidighet som fotballspiller at han spilte på hele sju forskjellige plasser på landslaget, 16 kamper som høyre back, ni som venstre half, fire som høyre half, tre som indre høyre, to som indre venstre, og en på plassene venstre back, centerforward og ytre venstre. I 1952 var Spydevold med i landslagets tropp i OL i Helsingfors sammen med de andre FFKerne Erik Holmberg, Henry Johannessen og Leif Pedersen.
Etter seriesesongen 1953/54 trakk den nå 35-årige Spydevold seg fra toppfotball for godt, selv om hans tjenester stadig var sterkt ønsket både i FFK og på landslaget. I stedet vendte han tilbake til Greåker, der han ble spillende trener. Også her fikk han suksess; laget rykket opp i Landsdelsserien, og var snart med og kjempet om en plass i Hovedserien. I 1958 var den nå 40-årige Spydevold med på å spille Greåker opp i toppdivisjonen, men ga seg så som aktiv, etter råd fra legen. Spydevold spilte først vingløper, men viste seg siden som svært anvendelig, og var innom så godt som alle plasser på klubblaget. Best skal han likevel ha fungert i rollen som midtbanestrateg og spillefordeler. Han var en teknisk dyktig, ballsikker spiller, og en stabilt god pasningslegger. I tillegg var han spenstig, og en god hodespiller. Med sin offensive innstilling likte han å bevege seg framover også når han var forsvarer, noe som gjorde at han enkelte ganger ble kritisert for å spille for risikabelt. Videre var han fysisk sterk og temmelig hardfør. Uansett var han gjennomgående innsatsvillig og lojal, og kjent for å aldri gi opp. Med sin oppofrende innstilling var han en inspirator og samlende skikkelse både i FFK og på landslaget.
Etter å ha lagt opp fortsatte Spydevold som trener; først var han i Askim, deretter fem sesonger i Sarpsborg 1961-65. I 1964 ledet han SFK til cupmesterskap og bronsemedaljer i serien. I 1966 tok han over som trener i FFK og ledet laget til NM-gull i første forsøk. Det ble også sølv i serien samme år. Spydevold ville selv ikke ha så mye av æren for suksessen.
På slutten av 60-tallet var han for tredje gang i Greåker, som nå var nede i 5. divisjon. I 1969 gjorde laget furore i cupen ved å slå ut både Vålerengen og tittelforsvareren Lyn, før det måtte gi tapt i fjerde runde. Siden hadde han også en andre periode i Sarpsborg. I 1970 ledet han SFK i europacupkamper mot Leeds United. Britene hadde storheter som Billy Bremner og Peter Lorimer på laget. Det ble et knepent 0-1 nederlag på Sarpsborg stadion, men i returoppgjøret på Elland Road gikk det tyngre. Til slutt gikk sarpingene tom for krefter, og Leeds vant 5-0.
Spydevold hadde en enkel forklaring på hvorfor han begynte å spille fotball - "vi syntes det var bedre å sparke fotball på løkkene enn å drive rundt og røke og spille poker".
Spydevoldfamilien har for alvor satt sitt preg på Østfold-fotballen. Bjørns brødre Åge og Per spilte begge for Fredrikstad (Åge var også innom landslaget). Da deres far Otto Spydevold fikk hjerteinfarkt under NM-finalen i 1957 og døde på vei til sykehuset, la det naturlig nok en demper på feiringen. Det ble ikke noe av det planlagte fakkeltoget, i stedet ble det holdt en liten markering på klubbhuset da Norgesmesterne kom tilbake til byen.
Bjørn Spydevold og kona Nelly fikk fire barn. De to eldste, sønnene Thor og Knut, spilte for både Fredrikstad og Sarpsborg. Som sin far ble Thor Spydevold også gullklokkemann. De er de eneste i landet som har oppnådd gullklokke i to generasjoner.
I mange år drev Bjørn og Nelly offentlig bad på Greåker. De bygde hus i 1945, med badstue i første etasje. Det var svært få på Greåker som hadde vann inne på den tiden, langt mindre bad og vannklosett. Badstua til Spydevold ble derfor populær, også som et sosialt samlingspunkt, der fotballpraten gikk livlig. Av yrke var Bjørn Spydevold elektrisk sveiser. Først ti år på Sarpsborg mek. Verksted, deretter på Rygge Flystasjon. Så kom han til Statens vegvesen, der han arbeidet i 27 år, frem til han ble pensjonist.
Arne Scheie hadde selvsagt Bjørn Spydevold og hans kamerat Erik Holmberg med på sitt drømmelag av FFK-spillere: "Han representerte de samme egenskapene som Roar Johansen, men heller ikke han fikk jeg sett så mye. En fysisk sterk spiller med mange kvaliteter. Husker ham spesielt fra NM-finalen mot Lyn."
Bjørn Spydevold døde første påskedag 2002, 83 år gammel.
Bjørn Spydevolds meritter:
36 A-landskamper i FFK (1945-47, 1949-53)
1 i Greåker
1 landslagsmål i FFK
OL-deltager 1952
1 B-landskamp (1953)
Norgesmester 1940, 50
1 cupfinalemål (1950)
Seriemester 1948/49, 50/51, 51/52
Seriefinalist 1949/50
1 seriefinalemål (1952)
65 eliteseriekamper i FFK (1949-53)
Hovedseriekamper også i Greåker (1958)
10 eliteseriemål i FFK (1950-53)